Trude Lorentzen bodde sammen med moren sin. De var et enebarn og en alenemor. Så tok moren sitt eget liv da Trude var 15 år. Uopprettelig og ubegripelig.
Først over tjue år senere er Trude i stand til å begynne å rydde i morens saker. Alt hadde vært stuet bort på loftet nøyaktig sånn som hun forlot det. Nå begynner hun å gå gjennom dem, og ting for ting gjenskaper hun minner fra oppveksten sammen med moren.

Notatene fra boka gir oss også et innblikk i hvordan det er å stå igjen etter en som velger å gå. Det handler om skyldfølelse og etterpåklokskap, om skam over morens sykdom, og masse sorg over det de har tapt. Trude har selv to barn som alltid vil mangle en mormor. I tillegg ligger det en gnagende frykt der for at morens sykdom kan være arvelig.
Samtidig prøver hun også å finne ut hva som skjedde under sykdomsforløpet. Hun ser nærmere på diagnosen moren fikk og hva slags behandling hun fikk. Dette behandler hun ganske kritisk, får tilgang til gamle journaler, og får leger i dag til å gjøre nye vurderinger av sykdommen, og hva slags behandling de ville anbefalt. Svarene er ganske nedslående.
Dette er hjerteskjærende lesing, det er lett å tenke at mye kunne vært annerledes. Men sånn som det er med alle livsskjebner, så er dette også noe som har skjedd og ikke kan endres. Vi må bare leve oss gjennom det og komme oss videre i livet. Dette var nok en nødvendig prosess for Trude Lorentzen. For oss andre er det en fantastisk beskrivelse av forholdet mellom mor og datter, en fortelling om ei ung jente som får livet snudd på hodet over natta, og en opprenskende beretning om sorg og å finne veien videre.
«Mysteriet mamma» er ei bok som sitter igjen i hele kroppen lenge etter at jeg er ferdig med å lese den.